Sammenbruddet

En dommedagsprofeti av Frank Guttormseth

3. Det kommende sammenbruddet

Hva skjer når en uimotståelig kraft møter en urokkelig motstand? Hva skjer når veksten i offentlig forbruk møter grensa for hva vi kan produsere, slik den vil gjøre i Skandinavia innen utgangen av 1980-åra?

Økende offentlig forbruk fører til økende beskatning. Dette forsøker politikere og forvaltning å skjule ved å holde den nominelle skatten nede. Enkelt sagt gjøres det ved at Staten trykker flere pengesedler. Her i Norge har vi ei ekstra seddelpresse i Nordsjøen; det forandrer ikke virkningene: Pengeverdien synker. (Folk er blitt dressert til å tru at inflasjon kommer av at prisene stiger. Det er å snu sakene på hodet, og plassere politisk ansvar på næringsdrivende og fagforeninger: i virkeligheten er jo inflasjon det samme som synkende pengeverdi.)

Inflasjonen fører til at verdier overføres fra dem som har penger til det offentlige, og til låntakere. Inflasjon er med andre ord usynlig beskatning. Som Milton Friedman har påpekt: Skatten er ikke det du betaler, men det det offentlige bruker.

Synkende pengeverdi fører til økende nominelle lønnskrav. På grunn av skattesystemet skaper en inflasjon på 10% en lønnskompensasjon på 20%. Bedrifter går konkurs på grunn av økte lønnsutgifter, og arbeidslausheten stiger. Det offentlige ”stimulerer” næringslivet med tilskudd. Dette krever i sin tur økte skatter (flere nytrykte sedler). Dette skaper ny inflasjon…

Prosessen går stadig raskere, etter hvert som en stadig mindre privat sektor skal bære byrden av en stadig større offentlig sektor. Man får panikktiltak som lønns- og prisstopp, som fjerner restene av tilpasningsevne fra økonomien, tvinger flere bedrifter i kne og øker arbeidslausheten ytterligere. Varer en slik lønns- og prisstopp lenge nok, oppstår knapphet, fordi tilbud holdes tilbake. Neste skritt fra det offentliges side vil være rasjonering, som skaper køer og svartebørs. Sluttstadiet i ei slik utvikling kan observeres i dagens Polen.

Parallelt med denne utviklinga blomster undergrunnsøkonomien. Nøkterne overslag tyder på at den skjulte økonomien alt utgjøre 10% av omsetningen i vårt eget land. Denne andelen vil øke. De fleste direkte tjenester vil etter hvert kunne dekkes via undergrunnsøkonomien, sammen med forbudte varer og tjenester: Prostitusjon, hjemmebrent, porno, videofilmer, krigsleiketøy, rullebrett. Smugling vil gripe om seg. Undergrunnsøkonomien vil finne ”legale” former som vennetjenester: Eksempelvis kan en urmaker reparere ei klokke for en maler som maler huset til en prostituert som betjener en hjemmebrenner som leverer sprit til en hasjsmugler som leverer hasj til en bilmekaniker som reparerer bilen til urmakeren. Alle deltakerne i kretsløpet leverer ytelsene ”gratis”. Det vil finnes klareringssentraler som holder rede på utførte tjenester, hvor mye de er ”verdt” på markedet, hvor mye hver enkelt skylder og har til gode: Stadig billigere og mer brukervennlige minidatamaskiner vil gjøre det enkelt å holde oversikt over hver enkelts konto i tjenestenettverket.

Jo sterkere presset blir på den offisielle økonomien, jo større blir insentivet til å gå under jorda – og jo mer konkurransedyktige blir de svarte tjenestene i forhold til de offisielle. En stadig større del av produksjonslivet vil bli usynlig. Dermed øker skattepresset på den offisielle økonomien ytterligere; den blir enda mer konkurransedyktig, osv… Man kan forutse at store deler av næringslivet – de bedriftene som ikke klarer å utnytte/slutte seg til undergrunnsøkonomien – vil bukke under.

Resultatet blir massearbeidslaushet og en inflasjon som løper fullstendig løpsk. En stadig mer allmektig Stat står stadig mer maktlaus overfor utviklinga.

Noen av fenomenene vil riktignok være overflatekrusninger: Tilsynelatende virkninger av at samfunnet frigjør seg fra statsmakten. I virkeligheten vil mange av de ”arbeidslause” være fullt sysselsatte i undergrunnsøkonomien. (Man kan faktisk spørre seg om vi i det hele tatt har hatt noen stagnasjon i de siste fem åra: Har vi ikke heller observert de synlige virkningene av at 10% av det økonomiske livet har gått under jorda?)

Det utvikles altså et usynlig frimarked for varer og tjenester. Dette vil være til fordel for leverandørene av etterspurte ytelser, og til skade for leverandørene av påtvungne ytelser – dvs. forvaltningen. Denne vil gripe til stadig mer detaljregulering av omsetning, skjerpet skattelovgivning og –kontroll, strenge straffer for svartebørsvirksomhet, romslige fullmaktslover. Alt dette vil kreve flere funksjonærer, og tilfredsstille forvaltningens ekspansjonsbehov på kort sikt. Det vil også føre til at folks mistillit til forvaltningen øker ytterligere. Kontrolltiltaka vil ikke føre fram: Folk vil finne stadig nye måter å omgås dem på. Le Chateliers prinsipp, et grunnprinsipp i kjemien, sier at et system i likevekt som påtvinges en ytre påvirkning, vil forskyve seg i en retning som motvirker påvirkningen. Et liknende prinsipp kan formuleres for markedsmekanismene: Når et økonomisk marked blir regulert, vil aktørene oppføre seg på en måte som motvirker kontrolltiltaka.

Kontrollen vil altså mislykkes. Forvaltningen vil engasjere massemedia i storstilte ”holdningskampanjer”, og alliere seg med det halvintellektuelle småborgerskap for å selge sin ideologi. (Det har vi alt sett eksempler på: ”Fremtiden i våre hender” er en bevegelse gjennomsyret av forvaltningsideologi, hvorfor den også har fått romslig sendetid i monopolmedia for sitt ”upolitiske” budskap. ”Opprøret fra midten” var et forsøk på å omvende inflasjonstrøtte dansker til drømmen om den utopiske forvaltningsstat, der alt er regulert slik at alle er glade og tjener like mye.) Mange halvgode forfattere vil tjene nytrykte penger på en stilltiende allianse med forvaltningen. De vil formidle den lånte elendighet som forvaltningen trenger for å rettferdiggjøre seg sjøl, uttrykt som sosial indignasjon; de vil også rette aggresjonen mot godkjente syndebukker – svartarbeidere og ”økonomiske forbrytere”. Forfattere flest har til alle tider vært makthavernes horer.

Kampanjer og kontrolltiltak svekker tilliten til Staten ytterligere. Folk føler seg mindre og mindre forpliktet overfor lover og regler, etter hvert som lovene blir flere og føles mer vilkårlige. Lovgiveren fremstår som en trussel, snarere enn som en beskytter. Vi kan vente sivil ulydighet, organisert vold, selvtekt. Vanlig vinningskriminalitet vil også øke. Som reaksjon vil det oppstå lokale beskyttelsesgrupper, borgervern; det vil også oppstå et (svart) beskyttelsesmarked.

Til slutt vil restene av den offisielle økonomien rase sammen: Folk vil oppdage at de ikke får kjøpt noe for de statsautoriserte monopolpengene, og at politiet ikke kan garantere elementær sikkerhet. Vi må håpe at undergrunnsøkonomien i mellomtida er blitt så velorganisert at den, etter en kaotisk omstillingsperiode, kan bli samfunnsbærende, og at de private beskyttelsesgruppene vil kunne innpasses under en felles juridisk paraply. I så fall vil det vokse fram en desentralisert frimarkedsstat, et kontraktssamfunn med minimal offentlig kontroll. Omstillingsprosessen vil bli smertefull for store grupper: Filologer, sosionomer, samfunnsforskere og annet høgtlønnet forvaltningspersonell vil oppdage at ingen etterspør tjenestene deres av fri vilje. De vil måtte skaffe seg annet arbeid; mange av arbeiderklassens beste venner vil plutselig befinne seg på klientenes og forskningsobjektenes nivå. Andre vil kjenne den nye friheten på samme måte som en livstidsfange som plutselig slippes ut av fengselet.

Den motsatte muligheten er at forvaltningen viser seg for sterk, og bruker alle Statens maktmidler til å sikre kontrollen: Mobiliserer politi og væpnete styrker, innfører unntakstilstand og gjenoppretter ”samfunnsdisiplinen”. Sannsynligvis vil den også utpeke ei lett gjenkjennelig gruppe til syndebukker; enhver diktator trenger en tillitvekkende fiende å samle folket mot: Igjen ligger fremmedarbeiderne tynt av. – I dette tilfellet må vi vente at forvaltningens diktatur blir langvarig: Makthaverne vil ikke ta sjansen på å slakke tøylene, fordi eihver liberalisering kan føre til at hele maktapparatet rakner.

Uansett utgang: Vi som betaler folketrygdavgift i dag, bør ikke regne med at vi noen gang får se igjen de pengene. Vil vi sikre vår alderdom, bør vi basere oss på helt andre inntektskilder.

En kinesisk forbannelse lyder: ”Måtte du leve i interessante tider”. Åttiåra vil bli et interessant tiår for alle som overlever sosialdemokratiets undergang.