Sammenbruddet

En dommedagsprofeti av Frank Guttormseth

2. Forvaltningsstatens ideologi

Mennesket har et grunnleggende behov for å rettferdiggjøre seg sjøl. Samtidig er det et egoistisk vesen. I de fleste situasjoner handler det i samsvar med sine egne interesser, slik det oppfatter dem, og rasjonaliserer handlingene for å kunne opprettholde sin positive oppfatning av seg sjøl.

Grupper oppfører seg likedan: Over tid vil ei interessegruppe utvikle en felles ideologi; et sett av verdier og vurderinger som: a) Bygger opp følelsen av egen betydning, og b) Sikrer medlemmenes fellesinteresser.

Det sosialdemokratiske systemet bygger, som vi har sett, opp et politisk marked på bekostning av det økonomiske. Det politiske markedet sysselsetter stadig flere mennesker. Disse menneskene er tjent med at den offentlige sektoren fortsetter å øke. De bygger etter hvert opp en gruppeideologi, utformet i samsvar med deres materielle interesser og kravene på det politiske markedet. Kort formulert går forvaltningsstatens ideologi ut på følgende:

Den uregulerte verden er en jungel, der bare de sterke og hensynslause overlever. Lover, reguleringer og inntektsoverføringer er nødvendige for å skape orden og rettferd i jungelen. Men kaoskreftene gjør stadig nye framstøt: Det er nødvendig å styre det sårbare samfunnet utenom alle fristelser. Til det trengs fullmakter og forskrifter, detaljerte forbud og påbud, og samvittighetsfulle og styringsvillige funksjonærer – personer som evner å se et problemkompleks i et helhetsperspektiv.

Dette perspektivet kan i praksis se slik ut: Dersom man lar hvem som helst male skigarden sin slik det faller ham inn, vil det uoverskuelige trivselsmessige konsekvenser i lokalsamfunnet. Følgelig trenger hver kommune et overordnet organ med et samordnende helhetssyn på farge- og skigardsproblematikken.

En av forvaltningens viktigste plikter er å foreslå praktiske løysningar på samfunnsproblemene. Men først må den finne problemene. Det gjør den ved å flytte stadig nye deler av samfunnslivet over fra det økonomiske til det politiske markedet, og definere de praktiske vanskene som denne eller hin gruppe måtte ha, som samfunnsproblemer. Forhold som tidligere var overlatt markedskreftene, blir dermed lagt under byråkratisk kontroll. Det betyr selvfølgelig ikke at markedsmekanismene slutter å fungere: Derimot går de under jorda, blir mindre synlige, og følgelig mer irrasjonelle. Negative signaler fra etterspørselssida blir svekket, eller endog snudd til positive signaler: Uttrykt i reguleringstekniske termer får man positiv tilbakekopling i stedet for negativ; økonomien slutter å være sjølregulerende, og løper løpsk i en kaskadeeffekt som mangedobler det opprinnelige problemet. Forvaltningen vil nå kunne føre argumenter i marken for ytterligere kontroll… Ett eksempel vil illustrere hva jeg meiner: Høsten 1980 ble det fastslått at det var for mange kuer her i landet. Det som opprinnelig var et midlertidig avsetningsproblem for den enkelte bonde, ble definert som et samfunnsproblem, og fikk sin byråkratiske løysing: Hver bonde ble tilbudt en premie for hver ku han slaktet. Ordningen fungerte utmerket: Høsten 1980 ble det slaktet 10.000 kuer mer enn normalt.

I første halvår 1981 ble det foretatt over 10.000 inseminasjoner mer enn normalt. Nedslaktningspremiene fører på lengre sikt til at man får flere kuer – en naturlig virkning av den skjulte markedsmekanismen: Skal man sikre seg nedslaktningspremier også i framtida, må man i god tid sørge for å ha flere dyr å slakte!

Foreløpig må man gjette seg til hvordan landbruksdepartementet vil løyse det nye problemet. Den byråkratisk logiske måten er å betale premier for hver inseminasjon man unnlater å foreta. (I USA får kornbøndene tilskudd både for det kornet de dyrker og for den jorda de unnlater å dyrke korn på. Slik driver de et lukrativt vekselbruk.)

Forvaltningen betrakter seg som en nøytral instans, hevet over interessekonflikter: Slik ivaretar den best sine særinteresser. Paradoksalt nok betrakter den seg også som de svake og hjelpelauses beskytter – dét er fortsatt en lettselgelig holdning på det politiske markedet. Eksempler:

Forbrukerombudsmannens stadige utspill skjer alltid ut fra hensynet til den uvitende, lettlurte kjøper. NORADS ansatte er varme talsmenn for U-hjelp, og for bedre administrativ styring (dvs. flere NORAD-ansatte!) med U-hjelpsmidlene. Forskningsrådet legger stor vekt på hensynet til ufaglærte arbeidere når det anbefaler større bevilgninger til norsk forskning. De ansatte ved Flyktningerådet streiker for å få ”større ressurser” – ut fra hensynet til flyktningene.

Det foregår en rein klappjakt på underpriviligerte grupper som man kan ta under sin beskyttelse. Spesielt utsatt i seinere år har kvinnene vært: Mot god lønn, finansiert bl a av arbeiderkvinners skatt, har velutdannete ”kvinneforskere” forsket i ”arbeiderkvinners kår”. Vi kan vente at stadig nye markedsnisjer blir oppdaget:Vi vil få profesjonelle samer, fremmedarbeidere, enslige mødre, småbarnsforeldre – sjølutnevnte talsmenn i offentlige stillinger, iført lånt elendighet, med oppgave å uttale seg på vegne av de umælende.

Det logiske endepunktet for forvaltningsideologien er et samfunn bestående utelukkende av forvaltere og klienter, der de førstnevnte tar alle avgjørelser på vegne av og til beste for de sistnevnte – men uten å stå til ansvar for dem, eller å måtte bære konsekvensene av avgjørelsene.  I dette byråkratenes utopia vil ”ressursene” bli pinlig ”rettferdig” fordelt, ut fra tittel, stilling og behov. Sia forvaltningen ikke produserer noe som helst, vil den riktignok være avhengig av at klientene fortsetter å arbeide, og produserer de riktige varene og tjenestene: Her vil det etter hvert oppstå et motivasjonsproblem.

Et slikt samfunn står i skrikende kontrast til den klassiske liberalismes forestilling om likverdige partnere, som ut fra rasjonelle egeninteresser inngår frivillige avtaler, direkte eller gjennom valgte representanter (f.eks. fagforeninger). Forvaltningen er derfor interessert i å utradere restene av markedsøkonomien, og å diskreditere markedsmekanismene i opinionen. Det forklarer de retoriske kanonadene mot ”private profittinteresser” gjennom våre monopolmedia. (Statsdrevne, ”nøytrale” informasjonsorganer er bemannet av mennesker hvis næringsinteresser stort sett faller sammen med forvaltningens, og må derfor i vår analyse betraktes som en del av forvaltningen.) Der slipper ”samfunnsinstitusjonene” jevnlig til med ”upolitisk” informasjon, mens ”særinteressene” (dvs. private næringsinteresser) enten holdes borte, eller blir klart identifisert som særinteresser når de slipper til. Eksempelvis har forbrukerombudsmannen fast sendetid i radioen, hvor han redegjør for samfunnets (dvs. sitt) syn på alt fra avføringspiller til kvinnediskriminering, mens reklamebyråene, som hans naturlige motpart, ikke har fullt så lett for å markedsføre seg gjennom radioen.

Det er altså ingen tilfeldighet at byråkratiet vokser: De politiske markedsmekanismene gjør veksten uungåelig; forvaltningsstatens ideologi fremmer veksten, og bidrar dessuten til at forvaltningen rekrutterer nettopp slike mennesker som vil finne seg til rette i formynderroller.

Før eller seinere begynner befolkningen å gjøre motstand, til tross for stadig nye bestikkelser som blir tilbudt på det politiske marked. Man merker den byråkratiske makten til daglig: I konfrontasjoner med likningsfunksjonærer, bygningsråd og andre kommunale etater, gjennom pris- og lønnsreguleringer, forbud mot lørdagsåpne butikker og søndagsbakte kneippbrød, inngrep mot juleøl og tinnsoldater, videokassetter og pene jenter på kalenderne. Først og fremst merker man det gjennom skatten.

Men på dette tidspunktet er det sannsynligvis for seint å protestere. Forvaltningen er blitt så mektig at intet ”ansvarlig” politisk parti våger en virkelig konfrontasjon. Et erklært anti-byråkratisk parti som Høyre vil aldri i praksis begynne å luke i forvaltningsjungelen; da ville partiet støte fra seg den tredjedelen av sine velgere som er (gift med) høgtlønnete offentlige funksjonærer. Om et parti i regjeringsposisjon likevel skulle våge et oppgjør, ville det kjøre seg fast i forvaltningens egen ekspertise, utredningsapparatet og den administrasjonen som skal gjennomføre vedtaka.

Hvis jeg har rett, har vi en umulig situasjon: Veksten i offentlig forbruk kan ikke stanses, på den andre sida kan den ikke fortsette stort lenger: Innen utgangen av 80-åra vil det offentlige legge beslag på mer enn 100% av produksjonen i sosiale foregangsland som Danmark og Sverige.