Sammenbruddet

En dommedagsprofeti av Frank Guttormseth

1. Det politiske marked

De vestlige samfunn er inne i ei utvikling som verken politikere eller samfunnsvitere synes i stand til å forklare: Arbeidslaushet, galopperende inflasjon, økende kriminalitet, sosial oppløysing. Det gjøres store anstrengelser for å mane fram demoner og syndebukker: ”Krisa i kapitalismen”, som den synske Karl Marx skal ha stirret i kvitøyet for over hundre år sia; ”fremmedarbeiderne”, som risikerer å spille jødenes tradisjonelle rolle i folkemytologien; ”internasjonale konjunkturer” – den vanskelige måten å si: ”Det er dårlige tider fordi det er dårlige tider” på; ”økokrise og ressurserutarming” – en moderne utgave av arvesynden…

Det kan synes dristig av en ikke-økonom å begi seg inn i et område der fagøkonomer strides. Men hvis krig er for viktig til å overlates generalene, da er økonomi for viktig til å overlates økonomene. Jeg er heller ikke særlig imponert over de autoriserte fagøkonomenes truverdighet: Når de f.eks. ennå ikke er kommet til full erkjennelse av progresjonsskattens dominerende inflasjonsdrivende virkning, må de ha brukt alt for lang tid på å pugge faguttrykk, og for lite til å lære seg sjølstendig, systematisk tenkning. I tillegg opptrer de gjerne som talsmenn for interesser – en posisjon som ikke garanterer full, vitenskapelig integritet.

I den moderne velferdsstat (Japan og USA inklusive!) er det økonomiske liv skjematisk delt i to sektorer: Den private og den offentlige.

På den private sektor tilbys og etterspørres varer og tjenester; hver kjøper betaler sjøl prisen for det han mottar. La oss kalle disse aktivitetene det økonomiske marked.

På den offentlige sektor tilbys og etterspørres også varer og tjenester – men der alle ytelser ”gratis”: Den som tilbyr dem, venter å motta betaling fra ”fellesskapet”. La oss kalle disse aktivitetene det politiske marked.

De ytelser som omsettes på det politiske marked, kommer dit på én måte: De tas fra det økonomiske marked. Den offentlige sektor kan vokse utelukkende på bekostning av den private.

Enhver selger ønsker å selge så mye som mulig – det er det han lever av. Hvem lykkes best; den økonomiske eller den politiske selgeren?

Hvem er selgere på det politiske marked? – Politikere, ansatte i administrasjon, forvaltning, skole, forsvar, helsestell. Disse gruppene selger to typer ytelser: Sine egne tjenester, og direkte pengeoverføringer. (Spesielt de siste er lette å omsette: Står du på fortauet og deler ut tusenlapper, blir det aldri slutt på ”behovet”!)

På det økonomiske markedet er det ei klar grense for etterspørselen, bestemt ved hvor mye mottakeren er villig til å betale. På det politiske markedet mangler denne kontrollmekanismen: Mottakeren betaler ingenting; det venter han at ”fellesskapet” skal gjøre! Derfor er det omtrent umulig for en leverandør av offentlige tjenester å prise seg ut av markedet. Han vil alltid ha stigende etterspørsel å vise til, som grunnlag for krav om forfremmelser og flere ansatte. Eksempel: Hvis folk betaler direkte for sine henvendelser til Forbrukerombudsmannen, ville saksmengden straks falle drastisk, og Lundgaard måtte legge ned forretningen. (Dette til tross for at det sikkert er de mest kunnskapsrike, dvs. de mest velstående, som gjør bruk av hans tjenester!) Som det nå er, kan forbrukeradministrasjonen alltid dokumentere skrikende behov for flere ansatte, og samtidig reklamere for nye ”gratis” ytelser.

Parallelt med gratiseffekten virker altså næringsinteressene til de ansatte innen offentlige tjenester: Deres lønns- og karrieremuligheter avhenger av at tjenestene stadig utvides! Derfor driver de stadig reklame for sine tjenester i våre reklamefrie media: Barnevernspedagoger fremmer krav om flere ”gratis” daghjemsplasser; forbrukerombudsmannen og likestillingsombudet snakker om hvor mye mer som må gjøres på deres områder; sosionomer argumenterer for flere ansatte ved sosialkontorene.

Ved direkte overføringer blir det enda mer åpenbart at det er et stadig press for økende forbruk. Det finnes alltids marginalgrupper som kan bestikkes til å skifte parti, ved løfte om noen tusen kroner ekstra fra det offentlige. (Pussig nok betrakter vi den politiske praksis i den romerske republikken, der kandidatene kjøpte stemmer for egne midler, som korrupt; mens vi betrakter vår egen praksis, der kandidatene kjøper stemmer for andres midler, som tvers igjennom hederlig!)

Ei marginalgruppe utgjør alltid en liten del av befolkningen. Hvis de fire tusen medlemmene av Foreningen For Store Føtter loves et skotilskudd på kr. 10.000,- til alle som kan dokumentere skonummer 48, vil de utvilsomt stemme med føttene, slik Lenin uttrykte det. For hver av de øvrige innbyggerne vil ordningen koste kr. 10,-: Neppe nok til at en eneste velger skifter parti i protest.

Dette gir parti x en økt oppslutning på 0.2%. Hvis det trenger ytterligere 0.2% for å vinne valget, kan det love å opprette slipsveiledningskontorer i kommunene, der enhver kan få gratis veiledning i slipsknytting. Eller – for å ta et enda mer aktuelt eksempel -: Hobbykurs i rosemaling, finansiert av Friundervisningen.

Vi kan altså utlede en grunnregel: Intet enkeltstående forslag om en ny offentlig tjeneste vil bli avvist av markedet. Det vil alltid være gevinst å hente for en politiker som tilbyr utspekulerte, nye støtteordninger. Den politiske kampen i vestlige samfunn går derfor mer og mer ut på å identifisere marginalgrupper som kan bestikkes. Politikken overtas av statistikere, sosiologer og databehandlere, og blir i den forstand mer vitenskapelig.

Interessegruppene oppdager selvfølgelig at det er lønnsomt å henvende seg til det politiske markedet med krav enn å anstrenge seg i arbeidslivet. Følgelig går en større og større del av samfunnsvirksomheten ut på å sikre seg politisk innflytelse (dvs. kontroll over tilbudssida på det politiske markedet); mindre og mindre virksomhet brukes på produktivt arbeid.

Det bør kanskje være et tankekors for velferdsstatens arkitekter at de gruppene som får netto gevinst i overføringslotteriet, er de på forhand mest velstående; de best utdannete, som klarer å artikulere sine krav, å få kontroll over utarbeidelsen av tilbud, og å orientere seg om mulighetene. ”Det sosiale sikkerhetsnettet” er i hvert fall et sikkerhetsnett for skipsredere og akademikere.

– I vårt økonomiske system, der fordeling av verdier gjøres til ubegrenset gjenstand for politisk beslutning, uavhengig av hvordan verdiene skapes, vil altså det politiske markedet med nødvendighet øke, på bekostning av det økonomiske – sagt mer direkte: På bekostning av produktivt arbeid.